Opprettet 15. August 2015

MiriMoro

Når man har mye å gi

- Blogg - 2016 - April

2016

.........................................................................................................................................................................
///
.........................................................................................................................................................................
// lør.09.apr.16 // 17.00 // Mammas medvandrer
Jeg ble litt lei meg da det gikk opp for meg... Mamma er liksom ikke helt trygg nok og opplagt nok til å dra alene. Hun prøvde ivrig å få meg med på kvinnekonferansen på Gulset både i går og i dag. Men jeg trodde ikke jeg ville få så mye ut av det. Tror det vil ta en del sosiale krefter også. Da jeg sa jeg heller ville være hjemme å jobbe med prosjektene mine inkludert malingen, sa hun at da trodde hun også at hun kom til å bli hjemme, kalte seg selv sliten. Da vi var på Gudtjeneste en gang her tidligere etter at jeg bestemte meg for å gi det en alvorlig sjanse å komme tilbake, innrømte hun at hun ikke hadde vært på møte der på flere uker. Sist søndag holdt vi på å avtale å dra sammen igjen, men så var det siste Released møte på Tabernaklet med mange kjente, min sjanse å få med meg litt av Released sammen med ungdommene. Dessuten følte jeg meg klar til å besøke en annen menighet fordi jeg var trygg på hvor jeg tilhørte igjen. Jeg valgte heller Tabernaklet fordi visste flere av ungdommene hadde savnet meg der i helgen. Det var da mamma droppet Gudtjenesten, hun var visst allerede stresset, trøtt og glad for å slippe. Men er da ikke et kristent felleskap viktig? Som i morgen, mamma prøvde å avtale å dra sammen i morgen. Men nå føler jeg at jeg har slåttt meg til ro i Skien Misjon kirke, så jeg vet å forsvare meg når jeg besøker Kristen Felleskap igjen. Jeg bare stakk av derfra. Jeg føler meg jo litt dum. Men det er ikke lett å vite hva som skjer og hva jeg faktisk trenger og hva som er Guds vilje. Det er litt mer klarere nå, så selvsagt vil jeg komme innom å hilse på dem. Da jeg fortalte det til mamma, ble hun igjen lei seg, virket som hun enda en gang mistet motivasjonen til å dra på Gudstjeneste. Pappa pleier nemlig å styre prosjektoren, mamma vil ikke sitte alene? Men føle seg beskyttet og ikke trenge å prestere blant folk hun ikke er helt trygg på? Jeg kjenner meg jo igjen, men jeg er jo en som vet å komme for å VÆRE, at Gud kan gjøre ting rundt, i og gjennom meg om jeg til og med kommer helt alene selv om det kan risikere nysgjerrighet og ensomhet, en trang til prestasjon viss det ikke skjer naturlig. Nå syntes jeg synd på mamma og angrer litt på at jeg sa nei til kvinnekonferansen. For det var kanskje noe mamme ville få mer ut av en meg. Så mye mamma går glipp av fordi hun ikke har noen å dra med. Det er jo så få som har vært gjennom det vi har vært gjennom, det er få å lene oss på, fordi det er få som er like sterke, få som vi kan dele styrken med. Og det gjør at vi kan føle oss litt mer urolige og ensomme og får trang til å prestere. Mamma har kanskje ikke helt lært å bare VÆRE, man får fort løgn tanker når man ikke oppnår kanskje det som verden forventer av oss. Kanskje dette er en av grunnene til at Gud kalte meg tilbake til Skien Misjonkirke? For å være mammas medvandrer, for å få hun ut i et kristen felleskap. Vel, jeg trekker meg jo selv tilbake, hvorfor skal jeg da få mamma ut viss hun hadde også trengt å trekke seg tilbake? Men jeg tror bare det er på tide å få hu ut. Jeg tror mamma trenger å involveres mer i andres liv... selv om jeg prøver å holde meg borte fra det. Mamma trenger å dele gledene med noen, det jeg mener og noen som deler sine gleder med henne. Bli påvirket av andres gode og gledelige livsstiler. Vel jeg vet ikke akkurat hva hun trenger. Men jeg er bare redd hun blir deprimert når hun har latt sitt liv blitt formet for mye av sin syke sønn. Hun trenger å lære å leve igjen, ut å oppleve ting. Selv om hun hviler kanskje best alene, så trenger hun vise folk rundt seg som kan oppmuntre henne. Som kan veilede henne nærmere sannheten. Nemlig! Mamma trenger også åndelige veiledere. Og jeg kan kanskje være en likt til å møte fler. Jeg er glad det ikke handler så mye om sykdommen min og broren min lengre i mitt liv. Vi har det da alle bedre og mer rolig i familien fordi broren min er lagt borte. Men vi trenger visdom, vi trenger noen som veileder oss. Jeg har mine kontakter, og det har mamma også. Men bare følte så på at Gud ville si noe gjennom dette. Jeg vil ikke føle meg skyldig at mamma går glipp av et viktig kristent felleskap. Og det ga tengt på hennes utrygge mingling. Sliten å prestere, sliten av å late som alt er bra og ikke en gang vet hvor grensen er på om hun har det bra eller ikke for hun er ikke vant til å ha det bra. Men for å bli vant til å ha det bra, er det kanskje derfor hun bør treffe andre som har det bra også. Jeg bare liker ikke helt tanken på at hun blir avhengig av meg. Som om min egen mor ble en medavhengighets person,
.........................................................................................................................................................................