Opprettet 15. August 2015

MiriMoro

Når man har mye å gi

- PCOS - Starter Livet med Hvile

Oppdatert 02.april.16
Starter Livet med Hvile - 15.09.2015 kl 28:06

Etter kampen er man sliten

Heisann... nå er jeg spent på å se tilbake siden sist jeg skrev. Og selvsagt er jeg mer spent for fremtiden. Jeg har det mye mye bedre nå! Siste innlegg "Kampen mot en større seier" handlet om at jeg nådde målet og var klar for å begynne på utdannelsen. Men jeg tok på en måte feil, jeg mener, jeg begynte for brått. Høsten 2014 begynte jeg på Ansgar Bibelskole i Kristiansand. Jeg ville ta en forsiktig start på utdannelsen. Jeg hadde jo funnet ut at jeg kunne gå videre på høyskolen uten studiekompetanse i og med at jeg var over 25 år for der hadde de alders poeng. Men tanken var ikke borte, som om Gud mente alvor, at det var han, som sa at utdannelse er ikke MIN vei til suksee. Allikevel tror jeg han også var med på at jeg skulle gå akkurat Ansgarbibelskole det ene året. For jeg hadde jo INGEN musikk utdannelse, aldri gått å LÆRT musikk og det var jo musikk jeg ville satse på, så greit med litt mer lærdom. Jeg brukte jo 3 år på å jobbe og komme meg på beina etter PCOS marerittet, jeg bare avslutta litt hardt, for hadde skyhøy husleie der jeg bodde i porsgrunn, så jeg måtte jobbe kjempe hardt og hadde ingen penger til å KOSE meg, alle pengene gikk til kosthold og kost tilskudd. Så jeg var så lei, og når jeg skulle fortsette slik fattig på stipend på Ansgar, gikk jeg i mangel på mye. Så skulle jeg fortsette på høyskolen etter bibelskolen måtte jeg ta et fri år for å fylle på det jeg manglet, som klær (ettersom jeg hadde gått ned i vekt). Og alt mulig annet hehe. Men uansett, kose meg litt. For pleide jo å aldri få råd til fasiliteter. Poenget, er at nå når kampen var ferdig, så er man sliten... selvsagt er man det. Selv om formen og helsa er godt på vei tilbake. Og når man er sliten funker ikke alle ting... som eksempel hjernen funker kanskje ikke sånn kjempe til å være tilregnelig og frimodig i alt, ikke minst funker ikke press så veldig bra, og det var jo masse press på skolen med tidsfrister, program og forventninger, så la meg fortelle litt om året på Ansgar. Videre forteller jeg om dagens tid.

For mange talentfulle

Jeg så frem til å lære sang teknikker, å LÆRE å synge.. å lære å lage blekker, produsere musikk, samspill, fullføre sangene mine, og fremføre dem ikke minst, kanskje også få spilt dem inn, få kontakter, få oppmuntring, bedre selvbilde, trygghet, stødighet og lære mer gitar og piano. Men vi var 40 stykker i klassen. Jeg håpet at endelig kan noen sparke meg bak, så jeg får brukt musikken min mer og til noe sammen med andre. Men alle hadde jo samme forventning, og læreren var vel vandt til det å skulle gi like mye oppmerksomhet og oppmuntring til alle, så da var det jo lite til hver, endte jo opp med å måtte kjempe for å faktisk få det som man ville... og som sagt, var jeg jo lei av å kjempe, sliten av å kjempe, jeg var opptatt av det naturlige. Så noen skilte seg ut, noen var bedre, jeg følte meg mindre prioritert. Mine piano og gitar talenter var ikke til særlig nytte, folk var jo flinkere enn meg. Men skal ikke bare klage, fikk selvsagt masse erfaring og mer kompetanse, men jeg måtte virkelig gi av et ekstra pust hver dag i håp om å komme meg gjennom enda en dag... for jeg opplevde igjen å være fanget, i meg selv.

For få kjempere

Jeg så for meg at jeg kom til å bli som en storesøster, jeg håpet at lederinstinktet kom tilbake, visste jo at jeg ville bli blant de eldste, så hadde mye å gi og trodde absolutt at nå var jeg på beina, overskudd og den sprudlende Miriam fikk være seg selv igjen med alle disse flotte menneskene jeg skulle bli kjent med. Men jeg tok feil igjen. Vel hørte de syntes jeg var sprudlende og alltid positiv. Jeg bare måtte fort innse at jeg var for sliten, åndelig? Og jeg hadde lært, man kommer ikke overens med folk som ikke vet å kjempe. Så da kom jeg jo overens med andre medkjempere. Det vil si, eksempel en blind, super herlig jente som støttet meg og heiet på meg, var bare litt mer ansvar likevel men det som overasket meg mest var de 6 tidligere rusmissbrukere som jeg allikevel kanskje følte meg mest vell med, men samtidig kunne by på utfordringer. Jeg fikk virkelig hjerte for disse kompissene mine som nylig hadde tatt imot jesus og toalt omvendt fra rusmiljøet. De hadde vært såpass langt ned at de heller kom ikke stort overens med andre enn demmes medkjempere. Så jeg var blant dem fleste, eneste venninnen de kunne gå til. Men hvem kunne jeg gå til? Og hvem lo jeg sammen med? Hvem var jeg meg selv sammen med? Jeg savnet den sprudlende friheten min. Jeg ble litt gal, det var en boble, og i boblen besto det for mange som ikke kunne bære sammen med meg, som jeg ikke kunne hvile sammen med. Jeg kunne hvile med disse kompisene, men jeg ville også legge mitt på noen, for de la sitt på meg... Lengselen etter mine ekte venner ble stor, og jeg kjente meg på ny fanget. Fanget fra å være meg selv.

Kost og losji utfordring som student

Det at jeg delte kjøkken med 6 andre tilsvarte en del spørsmål, ofte spøsmål om maten min, jeg hadde så rart mat, annerledes mat. De hjemme i skien skjønte jeg likte å bli sett for å si det sånn, jeg kunne kanskje snakke litt for mye om det, men her, ble jeg klart etterhvert litt lei, av å informere 80 stk samme tingen. "Hva er det grønne?" "spirulina".. så forklarte jeg hva det inneholdt og var godt for... "er du allergisk siden du ikke spiser det?" "Nei.. jeg har en diagnose som heter PCOS" "Hva er det" Nytter ikke å forklare... så ble mer og mer forkortet og ble gjentatt ganske mange ganger. Det var selvsagt litt sunt for meg før jeg kom hjem igjen, for da lærte jeg til å korte det ned, i steden for å tenke: "endelig, jeg blir sett, jeg kan bli forstått" så ble det "kort fortalt, dette er det godt for, annbefaler, ferdig med det". Men de også kunne jo selvsagt bli litt sliten av mat pratet mitt. Men formen min? Jeg var super streng med meg selv, fikk begynne å trene igjen, jeg lo til da lærerene hintet med at når man går på bibelskole og har et "fri" år, blir det jo fort fast food som pizza, sene kvelder og mye film på fritiden? Neida.. her trente man hver dag, prøvde å være i seng i 10 tiden og sto opp gjerne før skolen for å trene og all mat lagd ca fra bunn av. De på kjøkkenet fikk jo sjokk av meg, de mente jeg lagde spennende mat. Men på det fattige stipendet ble det jo fort bare fisk, hodekål og bønnenudler hver dag til middag i uka da... Men hadde heldigvis en hau av kosttilkudd og lagde smoothie med proteinpulver. Og hvordan var det på et 8 manns kjøkken? Jo flesteparten lagde det vi ville selv alene. Ble litt fristelser innimellom. Men funket greit, bare slitsomt når folk ikke ryddet etter seg og sånn, jeg følte meg som husmor.. måtte lage et system, men sosialt var det =) Så trengte ikke å føle meg så ensom likevel. Var bare de nære vennene jeg manglet. Men brødre hadde jeg masse nok av heldigvis. Foruten de 6, var det jo trossalt en multikulturell fra USA og en med ADHD på kjøkkenet jeg hadde det utrolig gøy med.

VÆRE med det lille ekstra

Ja... jeg fikk utfordret meg igjen, å hvile i å VÆRE selv om jeg ikke fikk oppleve å være meg selv, noe jeg lengtet etter. Hjernen min var bare tom for ord, jeg orket ikke å prøve å bli kjent med folk jeg ikke kom overens med, for jeg ville heller ikke oppleve å nå det målet kanskje noen sinne så lenge jeg hadde det slik, heldigvis hadde jeg selvbildet med meg. Og at det nok var en prosess, at også når jeg kom hjem igjen til Skien så ville alt nok være så mye enklere, for i skien kan jeg jo velge hvem jeg omgås, det kunne jeg ikke på skolen, der blir man bare satt sammen med en hau av folk du ikke egentlig kanskje har så mye til felles med. Så hva var det lille ekstra? Jeg visste at viss jeg skeiet ut med sukker, ville jeg bli hyper, og det fikk hu blinde erfare, til sin fortvilelse, jeg begynte jo å slå, det fikk hu med seg, "Skal vi ta oss en løpetur kanskje Miriam?" så det gjorde vi, så jeg fikk ut litt energi. Eller som hu andre sa "Ro deg ned Miriam" Men hallo, endelig fikk jeg jo vært mer et snev av meg selv. Jeg var jo lei av å være tilbaketrukken og fanget, når jeg endelig fikk ut denne friheten, ble den bare kanskje for enorm og folk ble selvsagt sliten av det.. jeg fant ikke balansen min midt i dette. Selv om jeg visste dette var langt i fra lurt å la seg bli manisk på sukker før jeg kunne risikere å gå resten av uken mer depresiv, ja symptomene har vært såpass ille, men bipolar har jeg selvsagt ikke, er bare maten som spiller så mye rolle at den kan faktisk føre til slike sammenligninger. Men heldigvis klarte jeg å holde kroppen min stabil på vekt og helse, så alvårlig dårlig ble jeg ikke. Måtte bare droppe 3 skoletimer da jeg kjente tålmodigheten knakk og at jeg kjente jeg kunne grine av hva som helst i skoletimen, men da skjønte jeg det ikke var indre overvekt, dårlig trent eller utskeielser, men rett og slett har vært for aktiv, oversliten, måtte roe meg ned. Så glad jeg hadde blitt såpass kjent med kroppen å reagere tidsnokk når kroppen sier i fra.

Jeg trengte desperat å hvile

Å skulle videre på høyskolen var en dårlig tanke, med så mye program, tidsfrister og ikke har mulighet til å sjortere etter egne behov, men blir omringet med alt. Masse bra! Men jeg kjente på meg at jeg bare ville hjem igjen til Skien. Så jeg forberedet pappa Gud på en avtale:

<<Gud, viss du vil åpne en dør for mine drømmer hjemme i Skien, så gjør det løpet av dette året og jeg vil bli! Viss ikke, går jeg videre på høyskolen neste år, men du VET jeg må ha mer krefter til det viss det er din vilje av meg å ta en utdannelse.>>

Jeg var bekymret over resultatet, ville noen være med å dra meg videre? Men i påskeferien fikk jeg svaret. Jeg møtte noen på gatekirken i skien, da vi ble kjent, fortalte jeg om drømmen min. Og han fikk et stort smil om ansiktet, han drømte om det samme. Ut å reise med musikken. Etter et par dager var det bestemt. Det ny oppstarta bandet de planla ville ha meg med som hovedvokalist i teamet demmes og de ble utålmodige for at jeg skulle komme hjem igjen.

<<Når er du ferdig på skolen? Hvor lenge blir du? Kan du begynne i teamet våres? Vi trenger deg>>

Aldri noen gang har jeg følt meg så ønsket og heiet på. Jeg kaller han min manager. Nå har jeg både et eget lovsangsteam og skal også få hjelp til eget band for mine egne pop låter. Det var bestemt, JEG SKAL HJEM OG JEG SKAL BLI!

Det nye livet i Skien

Ting falt på plass ganske fort. Resultatet på skolen betydde ikke så mye lengre, for jeg skjønte jeg var kalt til å ha resultatene i Skien. Jeg fikk plass i en 4mans bolig i Skien sentrum med 3 fantastiske venninner jeg knapt kjente fra før av, så det var en spennende tid fremover. 2 av dem kan omtales som rolige, forsiktige og så og si litt englebarn hehe.. mens kan vel si vi andre to er mer full av spontanitet, barnslige og sprudlende. Vi utfyller hverandre godt syntes jeg. Mange spør oss om vi ikke syntes det er slitsomt å bo så mange. Men vi er hvert fall to som har hatt det verre. Vi er da ryddige jenter som ikke kjefter på hverandre. Vi er tålmodige mot hverandre, har gode forventninger til hverandre og heier på hverandre. Vi lever i luksus, og endelig har jeg noen jeg kan spille spill med, lovsynge sammen med, spise mat sammen med, be sammen med, se filmer med osv. Alt er tilgjengelig, noe det ikke var like lett på Ansgar. Jeg trenger ikke planlegge å være sosial, jeg er sosial der jeg er. Jeg trenger hvile, men vil ikke gå glipp av noe, det gjør jeg heller ikke, jeg har det bra der jeg er og det er bra nok for meg! Vi lager fortsatt mat hver for oss, lever våre liv, alle er så på farta at man alltid får litt daglig alene tid.

Ikke minst fikk jeg jo også etterhvert fast jobb fra sommervikariatet som vaskedame. Eller hvertfall fast vikariat som ble trappet opp. Men jeg begynte å miste kontroll igjen på økonomi, vekta, energi, mat, osv. Jeg måtte være tålmodig. I mens vekten gikk opp og kjøleskapet ble tomt. For jeg måtte jo teste hvor bra trening vesking var, så uten trening ved siden av gikk jeg kraftig fort mot mer utmattelse og utilregnelighet. Skjønte jeg at jeg måtte bo litt hos mor og far i 2 uker for å slippe løs bekymringer når jeg begynte en ny uke med mer jobb. Jeg trengte mat, jeg trengte ro.

Balansen fornyer kraften

Det tar litt tid å få balanse i nytt hjem, ny jobb, bibel lesning, vekt, økonomi og nye friditsaktiviteter. Jeg fikk derretter en bedre lønning som jeg betalte medlemskap på stamina, begynte å trene der hver dag etter jobb, og klarte å gjøre en ordning hvor jeg holder av et tusen pr uke for mat og bensin. Da neste gang jeg scannet meg, var jeg heldigvis på rett vei. Jeg hadde råd til mer kostilskudd og betalte både sangkurs og dansekurs. Jeg kunne endelig begynne å fylle behovene. Kjøpte kamera, kjøpte flere sports bh til jobben, ny maskara, supermario kart spillet som jeg alltid tenker så mye på at jeg vil ha, cocosa som ansiktskrem, spirulina. Jeg har masse på ønskelista mi jeg skal kjøpe når pengene kommer litt etter litt. Jobb sko, treningsko inne, treningsko ute, fritids sko, jakker, osv. Masse ting jeg trenger. Det blir mye jobbing og kanskje lite tid til alt jeg vil, for det er jo slitsomt, så da må jeg huske på å være mye hjemme også. Men jeg går fremover, så lenge jeg tar ukentlige timer med det jeg skal satse på, så når jeg mål. Så har lovsangsøvelser mandager, dansekurs tirsdager og sangkurs onsdager. Men det er opp til Gud å hjelpe meg å balansere. Poenget er å klare å begynne å leve igjen, og sakte klatre oppover =) Og å hvile, hjelper meg! Og å ha fylt alle behov gir balanse. Og da tenker jeg ikke på behovene lengre. Så da kan jeg begynne å leve igjen. Se fremover uten noen distraheringer som tiltrekker meg til å stoppe opp. Vil ikke noe skal si meg at jeg ikke kan gå uten å fylle disse behovene. Så akkurat nå tillater jeg meg å se til siden for å se hva jeg skal ta med meg, før jeg klarer å se og gå fremover. Håper jeg forstår det!

Påfyll

Jeg trenger ikke dra noe sted for å få påfyll, jeg trenger ikke dra noe sted for å oppleve ting. Det er så godt! Noe av det viktigste er åndelig støtte og da er det fantastisk at mine to flotte samboere har fast hver 14 dag bibelgruppe med gjevnalder venner i vår leilighet på tirsdagene hvor jeg også blir utfordret å lede i lovsang. Selv om jeg danser, rekker jeg å delta på noe av dette. Slik at jeg har flere dager å hvile på. Så får både der snakke om Gud i hverdagen, tro, tvil, oppmuntre, ber for hverandre og bare være i guds nærvær sammen. Kjempe påfyll! Og jeg innså at mitt fokus er å motta og fokusere på Guds hensikt i sang drømmen min. Så tror jeg skulle legge leder rollen og ansvars rollene på hylla... men at Gud sender folk på min sti som kan ta ansvar for meg, slik at jeg kan delta for å få dette påfyllet. Akkurat da opplever jeg å få være gjest i mitt eget hjem, og det er fantastisk. Og vi blir stadig flinkere til å be for hverandre oss samboere imellom også. Forbønn gjør så man endelig føler man har gitt bekymringene på Gud.

Frihet til å ta initiativ

Noe av det viktigste jeg vil fokusere på foruten behov, hvile og musikk utviklingen, er å besøke menigheter rundt om i skien på fredagene. Da får jeg en frihet som gjest. Frihet til å ta initiativ, frihet til å bli frimodig igjen, viss jeg vil. Og lettere å ville, når jeg har friheten som gjest til å være og ikke bare være fast og trofast et sted der ansvars forventningene til meg blir for høye til å gi mer av meg selv enn jeg klarer. Men Gud vil jeg skal reise, Gud vil jeg skal bli kjent og å få lov til å være. Jeg går ikke glipp av noe. Jeg får muligheten til å møte igjen alle mine venner jeg vanligvis ser alt for kjeldent. Og når da drømmene går i oppfyllelse så har jeg denne skogen rundt meg. En massera venner som støtter meg og heier på meg. Det er det jeg trenger! Og Gud trenger meg til å starte i dag, å starte på mitt tempo, uten press, uten tidsfrister, uten for store forventninger. Men bare glede i å være meg og masse folk som heier på meg =D Amen
Fullført 20.09.2015 kl 16:43