En dag kjente jeg på at dette er annerledes... Jeg forsto ikke hvorfor utdannelse og jobb skulle være så vanskelig og så lite motiverende. Vel mange tenker nok det samme. Det er ikke det at jeg vil bli rik, heller at jeg tror at det vil skje en dag. Hadde jeg villet bli rik hadde motivasjonen gått på nesten hvem som helst utdannelse som ga meg en karriere som kunne gi meg god inntekt, så tatt master og alt som måtte til, ofret mange år. Jeg kjenner på at det er ikke gøy å være så dårlig betalt. Jeg har jo nesten mindre inntekt nå som arbeider enn jeg hadde på Ansgarskolen. Så da er det nesten bedre å studere noe man liker og kanskje ta med seg arbeidserfaringene og kunne jobbe litt ved siden av som eks vaskedame og støttekontakt i mindre grad enn jeg har hatt nå. Jeg fikk så kjenne på at, jeg er jo en kunstner... Kanskje det har bygd seg opp noe så verdifult som ikke passer inn i vanlig studie eller vanelig arbeidsplass? Jeg savner kolegaer, men jeg frykter det litt også. Som vaskedame får jeg bruke den stille tiden på jobb der jeg samler ideer. Samtidig som jeg får tid med meg selv for å fylle meg opp både psykisk og fysisk. Men så samtidig merker jeg hvor sliten jeg kan være. Jeg har vel kanskje egentlig en sterk leder rolle, jeg bare har ikke overskudd til å ta et slikt ansvar og bruke den frimodigheten. I går måtte venninnen min gi meg kritikk for å ha avbrutt minst 5 ganger på bibelgruppen, mens hun under hele kvelden ikke sa et ord. Jeg var kanskje villig til å ta mange sjanser, og nå lærer jeg av de sjansene jeg gjorde feil. Jeg bare også var kanskje så glad for å kunne kjenne jeg hadde overskudd til å være frimodig, at jeg endelig følte jeg hadde et sted å bli sett og hørt? Men fulgte ikke godt nok med hva de sa til å følge historiene demmes helt ut? Det var ikke meningen det! Venninnen min oppmuntret meg med at når jeg snakker får jeg automatisk autoritet fordi jeg har en så høy og tydelig stemme. Hun er flink til å plasere meg. Det var litt godt å se hvor Gud kan ønske meg. Hun sa stemmen min passet viss jeg skal eksempel tale, undervise osv. Men passe på så jeg ikke ta over når det er andre som deler. Jeg er fylt med mye, samtidig som det er mange behov å fylle. Jeg tar gjerne mer tid til meg selv for å fullføre mange av prosjektene mine, men samtidig når jeg da først kommer i møte med en som lytter, så tar jeg kanskje igjen en del behov for å bli sett og snakker litt for mye. Jeg er kanskje en perfekt kunstner, så har mye å uttrykke seg, hatt masse følelser, en måte å vise livet på. En måte å fortelle verden hva som egentlig skjer. Der jeg også håper sangen kan hjelpe meg å dele fra hjertet i en kortere versjon, som folk forstår. Det ble tulleball nå. Men det var en liten lettelse å kjenne på at jeg er en kunstner, en kunstner som ikke har kapasitet til å jobbe vanlig og ikke til å ta lange utdannelser. Jeg er så full av kreativitet, at det distraherer meg og kan gjøre meg sliten. Eneste mulighet til å på en måte overleve er å la kreativiteten komme ut på en måte, det som kan gjøre meg glad og lettet til sins. Jeg får stadig nye ideer som eksempel spill for å bli flinkere i spansk. Ja, mange bruker kunst som en uttryksform, som et plaster på såret, som et hvilested for sjelen. Hvile og trøst, er skaperverket. For etter i går, kan det kjennes som om jeg skremmer bort dem også. Viss jeg kommer, vil det bli vanskeligere å snakke for dem? Men da omstiller hjernen min bare med "Neste gang skal alt bli bedre, bare å trekke pusten og følge med, holde tilbake og rekk eventuelt opp hånden istedet" Jeg var vel bare glad for at jeg fikk være frimodig. Men kjemper fortsatt etter overskudd.

Så vil jeg få overskudd til denne utdannelsen som jeg fant? Vil jeg ha kunnskap nok til oppgaven og talent nok til prosjektet? Jeg ber ofte og håper engler blir sendt ut for å rydde vei og gjøre i stand livet mitt i Oslo. Det er mye som har skjedd som jeg kan se på som Gudfeldig. Gud er så god, han er liksom så tydelig. Tenkte å ramse opp en del av det her, men vet ikke om jeg har klarhet i hjernen til å fortelle alt hehe. Jeg bare vet at jeg inderlig vil komme inn. Gjøre det jeg er skapt til, og det jeg har sagt ja til. Jeg sa ja til å evangelisere gjennom musikken min, håper så Gud vil velsigne det så jeg kommer meg videre. Jeg vil virkelig inn. Jeg vil fortelle og vise hvem herren er! Jeg skal se på Jesus. Det meste går av seg selv når jeg synger om Jesus. Jeg bare skulle ønske flere sto ved min side. For jeg bærer så mye av dette selv. Men ble jeg påminnet igjen? Er det nok å være kreativ? Er det nok å uttrykke gjennom kunsten? Håper jeg for godt leverbrød ved tiden!